Når den norske Moot-kontingenten i midten av juli reiser til Kina – og deretter til Taiwan er det to land som er i konflikt med hverandre man besøker. Hvordan har denne konflikten oppstått, hva er det man krangler om og hva er situasjonen nå?
Litt historie:
Midt på 1500-tallet oppdaget Portugiserne øya, og fra da visste resten av verden om øya utenfor Kina. Mot slutten av 1600-tallet la den kinesiske keiseren landet under seg, men i århundrene som fulgte var det mange opptøyer og lite stabilitet. Mot slutten av 1800-tallet ble Taiwan utropt som en selvstendig kinesisk provins, men etter en krig med Japan i 1895 kom øya under japansk herredømme, som varte til 1945.
I Kina var det fra begynnelsen av 1900-tallet rivalisering mellom partiet Kuomintang, KMT, som ønsket en mer vestlig tilnærming – og Det Kinesiske Kommunistparti som gikk sterkt i mot dette. Det ble borgerkrig som i 1949 endte med kommunistisk seier, etablering av Folkerepublikken Kina – og at KMT flyktet over til Taiwan og etablerte seg der som en ikke-demokratisk stat.
Etter 2. verdenskrig var Taiwan formelt sett en del av Kina, men reelt var Taiwan en selvstendig stat. Så kom den kalde krigen, og USA begynte å jobbe for å beskytte Taiwan mot Kina og kommunismen, selv om Taiwan ennå ikke var et demokrati. Kina truet med å ’befri Taiwan’ gjennom militære aksjoner. De ønsket ikke at øya skulle bli vestlig – og skille seg helt fra Kina. Taiwan var nå helt avhengig av USA for å bevare sin selvstendighet. Fra å være ikke-demokratisk ble Taiwan fra midten av 80-tallet presset (mest fra USA) til å bli mer og mer demokratisk, blant annet med at de fikk to partier. Selv om man i de første valgene ikke fikk nytt styresett, så ble presidenten presset til å etablere et reelt demokrati på denne måten. Presidenten døde i 1988, og med ny president ble det satt fart på demokratiseringen blant annet med flere valg. Kina gjentok stadig kravet om å ’samle Kina’, gjerne underbygget med militære trusler. Situasjonen ble forverret i 1999 når den Taiwanske presidenten inviterte til forhandlinger om en permanent fredsavtale mellom ’to selvstendige stater’. Og om ikke det var nok, så vant det ’andre’ partiet presidentvalget i 2000, et parti som gjennom valgkampen hadde sagt at de ville jobbe for en formell uavhengighet til Kina. I dag er man spente på om det blir en folkeavstemning i Taiwan om uavhengighet til Kina. Et slikt valg kan utløse kraftige reaksjoner fra Kina.
Partene:
KMT; (Kuomintang) Det tidligere regjeringspariet i Taiwan som inntil år 2000 trodde de hadde monopol på regjeringsmakten. Ville ikke akseptere at de tapte regjeringsposten, og (sammen med et annet parti, People First) har siden drevet en veldig destruktiv opposisjonspolitikk.
DDP: (”[det] De Demokratiske Progressive Parti”) Ble valgt i 2000, og fikk presidentposten, som Chen Shui-bian sitter på. Har alltid stått for et uavhengig Taiwan, men får ikke så mye igjennom på grunn av at KMT og People First går i mot. (Noe som har gjort at velgerne har blitt sure på KMT – og ikke presidenten)
Kina: Vil ha Taiwan inn som en del av Kina, underlagt kinesisk styre og vekk fra den stadige tilnærmingen til den vestlige verden.
Hva skjer nå?
Presidenten i Taiwan vil ha folkeavstemning om uavhengighet til Kina – og tror det er gode muligheter for å få det til siden velgerne er sure på KMT. KMT gikk først i mot, men så ble misnøyen i landet så stor, at de gikk med på det likevel. Og med folkeavstemning så utstråler Taiwan at det er et demokratisk land. Demokrati liker USA, som er god å ha bak ryggen når man er uvenn med en stormakt som Kina. Nå styrer president Chen Shui-bian skuta, og det ser ut som han blir gjenvalgt i mars 2004.
Taiwan-velgernes dilemmaer:
Men vil velgerne velge? Hvis Kina går til et umotivert angrep på Taiwan, så kommer USA og hjelper til. Det har de sagt. Men kommer de hvis Taiwan med folkeavstemning bestemmer seg for å bli uavhengige? Da vet man jo at Kina vil reagere militært. USA vil vel neppe støtte noen som åpenbart fremprovoserer en konflikt? Og ønsker man at det skal bli en høyspent situasjon i Formosastredet som skiller Taiwan og Kina? Hva med økonomien som er på god vei oppover? Har den godt av krig?
Vil helst ha Status Quo:
Flertallet av Taiwanerne vil at det skal fortsette å være som det har vært; Kontakt med Kina, litt økonomisk samarbeid med Kina, ingen uavhengighet (hvis dette utløser krig eller konflikt) og bevare demokratiet. Taiwanerne ønsker ikke å leve i frykt for et kinesisk angrep (det kan man jo godt forstå), de vil nyte godt av den sterke veksten som er i Kina (alle vil jo helst være rikest i verden – og kanskje ha det så godt som vi i Norge har det) og de vil vite at de har USA i ryggen hvis øya blir angrepet.
Når Taiwans president fokuserer så mye på en folkeavstemning om suverenitet, gjør han det litt vanskelig for seg selv, for befolkningen blir nokså usikre på hva som kommer til å skje videre.
Makthaverne i Kina liker ikke det som skjer i Taiwan, litt fordi de ikke vil bli satt i en politisk situasjon hvor de må avgjøre om de skal gå til krig eller ikke, men også fordi de har forstått at eneste måten Taiwan kan bli en del av Kina på, er ved at de Taiwanske velgerne ønsker en gjenforening (sånn er det når man har med demokratiske land å gjøre). Da spørs det vel om trusler om krig er riktige metoden å bruke for å gjøre et folk positivt innstilt.
Skal det bli en løsning, må Kina endre sin politiske holdning slik at en gjenforening blir mer spiselig for Taiwanerne. Det må bli mer atraktivt, både politisk og økonomisk å stå sammen. Men for å få til det kreves det politiske reformer i Kina. Og tør man det, når det i seg selv ikke er noen garanti for at flertallet i Taiwan stemmer ’gjenforening’ ved en folkeavstemning? Nei, de har sitt å stri med der nede, men snømåking skal de få slippe å bekymre seg over. Det er tøft å være nordmann…